Livsstil

Iskrem følger oss gjennom hele livet. Kjærligheten til iskrem starter gjerne når vi er små.

Så snart vi lærer oss å snakke maser vi om is på alle butikkturer, bilturer og kafébesøk.

Noen ganger får vi en is av velvillige foreldre – og da er gleden stor. Samtidig er det lite som kan sammenlignes med tristheten barn føler når iskremen går i bakken i et uoppmerksomt øyeblikk.

Etter hvert får vi også tilgang til egne penger – gjerne i form av ukelønn. Første punkt på agendaen for mange ukelønnsmottakere er iskremkjøp. Gleden av å kjøpe seg favorittisen for egne penger er stor.

Etter hvert endrer vi smaker og preferanser. Kanskje blir vi bare litt for voksne. Kaptein Sabeltann-isen og Elias-isen byttes etter hvert ut med iskaker, Sandwicher, Crème-, Solo-, Japp- og Snickers-iser.

Hvert eneste år opplever vi den største iskremdagen av alle: 17. mai. Nasjonaldagen og iskrem har vært tett knyttet sammen i over 100 år – og noen får til og med spise så mange is de selv vil på denne dagen. Selv om vi lover oss selv å spise uendelig med iskrem når vi blir voksne, nøyer vi oss ofte med én eller to iskremer når vi faktisk blir det.

I egne og andres bursdager får vi ofte servert boksis – trefarget, krokan, vanilje, sjokolade og jordbær – for seg selv eller med brownies og andre festlige tilbehør.

Videre i livet – gjennom konfirmasjoner, flere bursdager, bryllup, høytider, festdager og familiesamlinger er iskremen der: Vårt faste innslag når noe skal feires.

Smakspreferansene våre endrer seg gjennom hele livet. Men det er alltid en iskrem som passer til behovet vårt. Når vi er syke og kroppen trenger næring, men halsen er for vond til å få ned mat, på sykehus og på pleiehjem – iskremen kan være den lille gleden selv når man ikke er i feststemning.

Uansett om vi nyter den alene eller i sosiale lag – iskremen er der når vi trenger den.